mai 2014

Ingenting er feil

Jeg er skadet for livet. Skulle ønske jeg aldri hadde gått igjennom triste og vonde ting. Som å miste noen. Noen utrolig nære mennesker. Jeg lurer så på hvordan person jeg hadde vært da.
Hadde de hormonelle sammenbruddene mine være mindre? Ville jeg vært lykkeligere? Gladere?
Jeg ville selvfølgelig vært gladere. For jeg går hver dag og tenker på hvor jævlig det er å aldri få se pappa igjen, og det å aldri få se kompisen min, Glenn, igjen. Det er som et slag i trynet å vite at livet mitt og mange andres ikke er perfekt. At det alltid er en vond tanke som kommer opp i hodet til veldig mange hver eneste dag. Så urettferdige ting å tenke på. Man tenker på hva vi kunne gjort annerledes. Hva vi kunne ha sagt før de dro ifra oss og hvor hardt vi ville ha klemt de uten å slippe, en aller siste gang.
Man kan si at man har det vondt av og til, men man innrømmer aldri at man faktisk sliter. Å slite psykisk. Å faktisk ikke vite om det er normalt eller om man faktisk trenger ordentlig hjelp og støtte. Å ikke ha noen rundt seg som forstår eller gir deg et ekstra spark i baken for å få deg i rette hender. Det er tøft. Utrolig tøft. Hva skal man si eller gjøre for å bli forstått? Alle takler ting på så utrolig mange forskjellige måter.
Jeg har gått igjennom sorg en utrolig lang periode og er enda ikke ferdig. Man blir aldri ferdig. Jeg vet akkurat hvordan jeg reagerer på ting og jeg vet hva jeg føler for å gjøre også. Ingen kan dømme meg for måten jeg takler ting på eller hvordan måte jeg sørger på. Jeg stenger meg som oftest inne og vil helst ikke være i store folkemengder, med mindre jeg er beruset. Jeg tar meg som oftest ei flaske vin i slike tilfeller. Det er ikke feil å gjøre det. Ingen kan fortelle meg at det er feil.
Dagen etter pappa døde var jeg på fest. Og det var det eneste som "hjalp" meg litt. Det er slik jeg takler ting på. Å at visse personer skal komme å fortelle meg at jeg gjør ting feil i en slil situasjon kan faktisk drite å dra. Er det noen som gjør en feil så er det dem som forteller deg at det er feil.

Min awesome hobby

Haha.
Jeg har utrolig stor interesse for sminke. Har alltid hatt det. Siden første dagen jeg tok en sminkekost i hånden, har jeg vært avhengi av å trylle fram nye ting med sminkekostene.
Jeg hadde en stor pause med det en stund, og brukte så og si null sminke. Gikk litt i protest mot at jeg egentlig ikke syntes så mye om sminke. Syntes vel egentlig det var noe tull som aldri skulle ha blitt oppfunnet.
Har samme mening idag, bare på en annen måte. Jeg liker det naturlige, og å gå uten sminke må være det mest fantastiske som finnes. Men likevel så ser jeg på sminke som en slags kunst. At man kan fremheve fine trekk man har i ansiktet, eller gjøre ting man ikke er så fornøyd med bedre. Det er ikke snakk om å gjøre helt om på utseende og dekke over alt du har av naturlig skjønnhet. Men jeg syns det handler litt om å få en litt bedre selvtillit og å føle seg vel. Når det allerede er oppfunnet så kan vi like så godt "gjøre det beste ut av det".
Jeg har lenge vurdert å ta makeup linje og utdanne meg som makeupartist. Men har alltid lagt den drømmen på hylla, i og med at det er lite jobber å få. Da må jeg i hvert fall reise langt. Og det har jeg ikke alltid vært så interessert i. Men nå har jeg foreløpig tenkt til å ha det som hobby, ved siden av det jeg etterhvert kommer til å jobbe med. Tror jeg etterhvert vil bruke bloggen til en slags makeup blogg. Tror det hadde vært sykt gøy!
Men må natte nå! God natt.