april 2014

Hvil ifred, skjønne deg

De siste dagene har vært utrolig vonde. På lørdag mistet jeg en av mine nærmeste kompiser.
Det har enda ikke gått helt opp for meg. Og det går utrolig mye opp og ned med sørginga. Jeg tenker enda på om det er noe vi kan gjøre eller noe vi kunne gjort annerledes for å kunne få deg tilbake. Er det virkelig sant? Får vi aldri se deg igjen?
Den var hard å svelge. Den forferdelige nyheten. Jeg føler alt og alle bare drar vekk. Ingen gode mennesker skal få leve lengre. Hvor er logikken? Hva er meningen med livet når vi gang på gang skal bli så utrolig såret og ødelagt? Jeg har til tider følt meg som en robot. Et menneske uten følelser. Jeg føler jeg er helt ødelagt innvendig og at alle følelsene mine har blitt utnyttet til det fulleste og at det ikke er noe mer igjen av de. Jeg er stoneface all over. Hva er det igjen av meg. Hvem er det som styrer dette her? Hvorfor tar du vekk alle vi et glade i?
En så uskyldig ung gutt, som hadde hele livet sitt foran seg. Jeg tenker på familien som ikke har sett gutten sin siden 1.desember ifjord, og de aller nærmeste kompisene hans som sitter igjen med en person som mangler, for alltid.
Det er så hardt å innse at det er sant. At gode, skjønneste Glenn, er borte for alltid. Den skjønne gutten som dro alle jentene med ut på dansegulvet og hadde en dansefot som ingen andre. Gutten som sjarmerte jentene bare med smilet og den fantastiske humoren. Gutten som alltid hadde en morsom kommentar på lager. Og gutten som alle var så sinnsykt glade i. Det er så ufattelig vondt. Måtte du hvile ifred, kompis.

Energien er på bånn

Vil bare si god natt. Energien min er helt på bånn for tiden. Trøtt hele dagen rundt. I tillegg så må jeg tvinge meg selv opp om morningen for å ikke sove til 3. Jeg sover mer enn 12 timer hver dag, og det er helt sykt. Selv om jeg har null gardiner på rommet og sola skinner rett inn så vil jeg ikke stå opp. Er forferdelig å ha den dårlige energien. I tillegg så savner jeg å trene hver dag. Hadde suuuuuper energi og klarte meg igjennom hele dagen. Men nå jobber jeg mye og trøtt hele tiden. Tror det er jobbinga som tar fra meg energien til å trene. Men skal begynne å løpe litt smått. For er umulig for meg å rekke lotus når jeg jobber så og si hver dag. Og de dagene jeg ikke jobber er jeg helt utslitt og ligger som et slakt i enten sofaen eller senga.
Det er trist. Men jeg vet at det egentlig er trening som skal til for å få meg litt mer opplagt. Har vært det før. Savner det. Tror jeg må ta meg selv i nakkeskinnet og rise meg selv litt på baken. For ei ung jente som meg skal klare å få til flere ting enn bare jobb i løpet av en dag! God natt!

Vippeextensions

Tusen takk for så mange fine kommentarer igår! Dere er herlige! Og det er mennesker som dere som gjør at jeg enda står på beina! Tusen tusen takk!

Idag har det virkelig vært fullt kjør hele dagen. Våknet tidlig for å rekke polet, deretter dro jeg til vanse og satte på vippeextensions. Etter det gikk jeg en tur innom Ceca og Franky og deretter rett på jobb. Sliten! Var også godt å få kjæresten hjem for påska!
Imorgen er det også fullt kjør! Øl og spadser står for tur og det er virkelig årets høydepunkt! Så jeg får nesten komme meg i seng!! Blogges!

Øverste bildet til høyre er uten noen form for sminke. Veeldig fornøyd!

Personlig

Er er flaut å måtte si dette. Men jeg har helt siden jeg gikk på ungdomskolen slitt veldig med selvbildet og selvtilliten. Allerede som 14-15 åring begynte jeg å slanke meg og slutte og spise. Heldigvis var jeg redd for kjeft i den tiden, så jeg slutta med en gang jeg ble bedt om å slutte, da det ble lagt merke til hvor tynn jeg var blitt. Jeg har alltid vært "over gjennomsnittet" opptatt av utseende, og alltid vært svært opptatt av hvordan jeg ser ut, og derfor ble jeg faktisk sett på som den lille "Barbie'en". Og fikk derfor veldig følelsen av at alle hadde så store forventninger til meg også.
Jeg tror den store "redningen" var da jeg fikk meg kjæreste. Da klarte jeg å roe ned kraftig og slappe litt av. Men da var det ikke lenge før jeg oppdaget at jeg hadde en syk hormonforstyrrelse, som gikk ekstremt utover helsa. Jeg husker faktisk ikke hvor mange forskjellige prevensjoner jeg har gått på, men ingen funket. Når jeg var på det verste måtte jeg slutte på håndballen og var veldig lite på skolen. Jeg var både psykisk og fysisk syk. Og jeg følte aldri jeg kom til å bli "ok" igjen. Jeg følte noen ganger at jeg skulle blø ihjel(haha), dere kan le, men det var faktisk skikkelig ille. Måtte gå på jerntabletter for å ikke besvime på skolen og måtte være inn og ut hos helsesøstra flere ganger for å bytte piller osv. Det verste av alt var vel å måtte slutte på håndballen. Kroppen min orket ingenting. Grunnen var jo det store fraværet fra treningene siden jeg ikke klarte noenting, og var tom for energi dag inn og dag ut. Og sammen med dette kom alle de vonde tankene. Det psykiske var nok det verste av alt. Jeg ble til slutt ekstremt deprimert. Jeg ville faktisk ikke leve lengre. Kjenner faktisk en klump i magen når jeg skriver dette. Men det er sykt å tenke tilbake på at jeg faktisk har vært helt "der nede". Planen var jo den gang å få meg til psykolog. Men det ble det aldri noe av. Mer enn det sier jeg ikke her. Men jeg vil si at jeg jobbet meg opp selv. Og lot andre ting få meg på rette veien igjen. Jeg var utrolig lite med venner, fordi jeg ikke orket noe hyling, gaping og latter, når jeg egentlig bare ville ligge i senga helt alene og bare syntes synd på meg selv.
Jeg prøvde da alt av prevensjon som jeg "orket". Etterhvert ble jeg lei og holdt meg til det som ikke var det "verste". Men etter pappa ble syk og ting var veldig vanskelig, slutta jeg på det og for å få kroppen helt fri for ekstra hormoner og klare å komme meg igjennom sorgen på en "litt lettere" måte. Det å faktisk være deprimert i fra før av og i tillegg skal sørge over pappaen din er utrolig hardt. Jeg høres kanskje egoistisk og sytete ut. Men hvem hadde vel ikke sagt at noe slikt er vanskelig? Jeg ville ikke være deprimert og jeg ville ikke at pappa skulle bli syk. Og jeg ville faktisk ikke takle disse to tingene på SAMME TID.
Jeg var nødt til å tenke på meg selv, samtidig som jeg måtte tenke på min kreftsyke pappa. Ellers hadde jeg ikke klart meg.
Jeg kuttet meg i armen en gang. Patetisk, tenker jeg nå. Men jeg husker det som om det var igår. Jeg var sint, frustrert og utrolig trist på samme tid. Den som kom å dunket på døra, det var Pappa. Der stod han. Fineste mannen du kan tenke deg. Ville bare at jeg skulle slutte å være sint og slutte å stenge alt inne og la det gå utover meg selv. Han ville at jeg skulle snakke. Snakke med han. Det var faktisk det siste jeg ville akkurat da. Jeg ville ikke snakke med Pappa, om at han kom til å dø snart. Jeg ville ikke at pappa skulle snakke om noe som handlet om han. Jeg syntes så synd på han. Hvorfor faen skulle han være sterk for MIN SKYLD? Det var jo for faen jeg som skulle være sterk for han.

Den dag i dag føler jeg meg mye bedre! Jeg kjenner at jeg uke for uke, dag for dag er bedre psykisk. Jeg klarer å snakke om pappa som om at han enda eksisterer og er her. For det er han faktisk. Jeg klarer å snakke åpent og fint om alt. Men noen spørsmål er spørsmål jeg selvfølgelig unngår. Og selv om det enda er ekstremt vondt, så er det deilig å endelig klare å snakke om han, med for eksempel mamma. Før unngikk jeg all snakk om han og prøvde som regel å lure meg unna.
Jeg elsker å snakke om pappa. Han er jo verdens herligste og fineste. Og jeg er så sinnsykt stolt av han!

Hejj blåggen

Når jeg har noe på hjertet så oppsøker jeg bloggen. Den er min gode gamle venn som alltid er der og lar meg snakke ferdig, avbryter meg aldri og lar meg trøkke ut hver eneste ting som irriterer meg. Takk bloggen <3<3<3<3

I det siste har jeg jo ikke blogga, haha. Sjokk. Jeg har fylt hele 20 år! Adjø tenåring-Lette. Det var en lettelse og en vondt følelse samtidig. Jeg er no longer tenåring og er halvveis til 40..
Det positivet med det var vel at jeg kunne løpe rett til polet og handle både absolutt vodka og tequila. Det gjorde et gammelt hjerte glad! Hehe.
Akkurat i dette sekund så ligger jeg i senga. Jeg blogger alltid rett før jeg skal legge meg. Hehe. Koselig!
Skal prøve å blogge mer enn det jeg gjør. Men kan desverre ikke love noenting. God natt!

Farsund i et nøtteskall

Meninger folk rundt meg har om meg, mitt forhold til typen, min væremåte, mitt privatliv, mitt liv generelt og om mine kjære er "none of your business".
Trodde vi var blitt voksne nok til å slutte å ville være 14 år. Kan selv si at jeg ofte vil være 14 år igjen. Men ikke på den baksnakkende og irriterende "blande seg opp i alt" måten å være på. Vi er alle nyskjerrige og har alle meninger. Men noen ganger burde man holde det for seg selv og ikke drive å grave etter mer informasjon om andres privatliv. Så lenge det ikke er noen man bryr seg om, og kun er der for å hjelpe. Noe som i noen tilfeller bare er godt. Men sånn ellers; la det ligge.
Hadæ blåggæn <3