april 2014

Hvil ifred, skjnne deg

De siste dagene har vrt utrolig vonde. P lrdag mistet jeg en av mine nrmeste kompiser.
Det har enda ikke gtt helt opp for meg. Og det gr utrolig mye opp og ned med srginga. Jeg tenker enda p om det er noe vi kan gjre eller noe vi kunne gjort annerledes for kunne f deg tilbake. Er det virkelig sant? Fr vi aldri se deg igjen?
Den var hard svelge. Den forferdelige nyheten. Jeg fler alt og alle bare drar vekk. Ingen gode mennesker skal f leve lengre. Hvor er logikken? Hva er meningen med livet nr vi gang p gang skal bli s utrolig sret og delagt? Jeg har til tider flt meg som en robot. Et menneske uten flelser. Jeg fler jeg er helt delagt innvendig og at alle flelsene mine har blitt utnyttet til det fulleste og at det ikke er noe mer igjen av de. Jeg er stoneface all over. Hva er det igjen av meg. Hvem er det som styrer dette her? Hvorfor tar du vekk alle vi et glade i?
En s uskyldig ung gutt, som hadde hele livet sitt foran seg. Jeg tenker p familien som ikke har sett gutten sin siden 1.desember ifjord, og de aller nrmeste kompisene hans som sitter igjen med en person som mangler, for alltid.
Det er s hardt innse at det er sant. At gode, skjnneste Glenn, er borte for alltid. Den skjnne gutten som dro alle jentene med ut p dansegulvet og hadde en dansefot som ingen andre. Gutten som sjarmerte jentene bare med smilet og den fantastiske humoren. Gutten som alltid hadde en morsom kommentar p lager. Og gutten som alle var s sinnsykt glade i. Det er s ufattelig vondt. Mtte du hvile ifred, kompis.

Energien er p bnn

Vil bare si god natt. Energien min er helt p bnn for tiden. Trtt hele dagen rundt. I tillegg s m jeg tvinge meg selv opp om morningen for ikke sove til 3. Jeg sover mer enn 12 timer hver dag, og det er helt sykt. Selv om jeg har null gardiner p rommet og sola skinner rett inn s vil jeg ikke st opp. Er forferdelig ha den drlige energien. I tillegg s savner jeg trene hver dag. Hadde suuuuuper energi og klarte meg igjennom hele dagen. Men n jobber jeg mye og trtt hele tiden. Tror det er jobbinga som tar fra meg energien til trene. Men skal begynne lpe litt smtt. For er umulig for meg rekke lotus nr jeg jobber s og si hver dag. Og de dagene jeg ikke jobber er jeg helt utslitt og ligger som et slakt i enten sofaen eller senga.
Det er trist. Men jeg vet at det egentlig er trening som skal til for f meg litt mer opplagt. Har vrt det fr. Savner det. Tror jeg m ta meg selv i nakkeskinnet og rise meg selv litt p baken. For ei ung jente som meg skal klare f til flere ting enn bare jobb i lpet av en dag! God natt!

Vippeextensions

Tusen takk for s mange fine kommentarer igr! Dere er herlige! Og det er mennesker som dere som gjr at jeg enda str p beina! Tusen tusen takk!

Idag har det virkelig vrt fullt kjr hele dagen. Vknet tidlig for rekke polet, deretter dro jeg til vanse og satte p vippeextensions. Etter det gikk jeg en tur innom Ceca og Franky og deretter rett p jobb. Sliten! Var ogs godt f kjresten hjem for pska!
Imorgen er det ogs fullt kjr! l og spadser str for tur og det er virkelig rets hydepunkt! S jeg fr nesten komme meg i seng!! Blogges!

verste bildet til hyre er uten noen form for sminke. Veeldig fornyd!

Personlig

Er er flaut mtte si dette. Men jeg har helt siden jeg gikk p ungdomskolen slitt veldig med selvbildet og selvtilliten. Allerede som 14-15 ring begynte jeg slanke meg og slutte og spise. Heldigvis var jeg redd for kjeft i den tiden, s jeg slutta med en gang jeg ble bedt om slutte, da det ble lagt merke til hvor tynn jeg var blitt. Jeg har alltid vrt "over gjennomsnittet" opptatt av utseende, og alltid vrt svrt opptatt av hvordan jeg ser ut, og derfor ble jeg faktisk sett p som den lille "Barbie'en". Og fikk derfor veldig flelsen av at alle hadde s store forventninger til meg ogs.
Jeg tror den store "redningen" var da jeg fikk meg kjreste. Da klarte jeg roe ned kraftig og slappe litt av. Men da var det ikke lenge fr jeg oppdaget at jeg hadde en syk hormonforstyrrelse, som gikk ekstremt utover helsa. Jeg husker faktisk ikke hvor mange forskjellige prevensjoner jeg har gtt p, men ingen funket. Nr jeg var p det verste mtte jeg slutte p hndballen og var veldig lite p skolen. Jeg var bde psykisk og fysisk syk. Og jeg flte aldri jeg kom til bli "ok" igjen. Jeg flte noen ganger at jeg skulle bl ihjel(haha), dere kan le, men det var faktisk skikkelig ille. Mtte g p jerntabletter for ikke besvime p skolen og mtte vre inn og ut hos helsesstra flere ganger for bytte piller osv. Det verste av alt var vel mtte slutte p hndballen. Kroppen min orket ingenting. Grunnen var jo det store fravret fra treningene siden jeg ikke klarte noenting, og var tom for energi dag inn og dag ut. Og sammen med dette kom alle de vonde tankene. Det psykiske var nok det verste av alt. Jeg ble til slutt ekstremt deprimert. Jeg ville faktisk ikke leve lengre. Kjenner faktisk en klump i magen nr jeg skriver dette. Men det er sykt tenke tilbake p at jeg faktisk har vrt helt "der nede". Planen var jo den gang f meg til psykolog. Men det ble det aldri noe av. Mer enn det sier jeg ikke her. Men jeg vil si at jeg jobbet meg opp selv. Og lot andre ting f meg p rette veien igjen. Jeg var utrolig lite med venner, fordi jeg ikke orket noe hyling, gaping og latter, nr jeg egentlig bare ville ligge i senga helt alene og bare syntes synd p meg selv.
Jeg prvde da alt av prevensjon som jeg "orket". Etterhvert ble jeg lei og holdt meg til det som ikke var det "verste". Men etter pappa ble syk og ting var veldig vanskelig, slutta jeg p det og for f kroppen helt fri for ekstra hormoner og klare komme meg igjennom sorgen p en "litt lettere" mte. Det faktisk vre deprimert i fra fr av og i tillegg skal srge over pappaen din er utrolig hardt. Jeg hres kanskje egoistisk og sytete ut. Men hvem hadde vel ikke sagt at noe slikt er vanskelig? Jeg ville ikke vre deprimert og jeg ville ikke at pappa skulle bli syk. Og jeg ville faktisk ikke takle disse to tingene p SAMME TID.
Jeg var ndt til tenke p meg selv, samtidig som jeg mtte tenke p min kreftsyke pappa. Ellers hadde jeg ikke klart meg.
Jeg kuttet meg i armen en gang. Patetisk, tenker jeg n. Men jeg husker det som om det var igr. Jeg var sint, frustrert og utrolig trist p samme tid. Den som kom dunket p dra, det var Pappa. Der stod han. Fineste mannen du kan tenke deg. Ville bare at jeg skulle slutte vre sint og slutte stenge alt inne og la det g utover meg selv. Han ville at jeg skulle snakke. Snakke med han. Det var faktisk det siste jeg ville akkurat da. Jeg ville ikke snakke med Pappa, om at han kom til d snart. Jeg ville ikke at pappa skulle snakke om noe som handlet om han. Jeg syntes s synd p han. Hvorfor faen skulle han vre sterk for MIN SKYLD? Det var jo for faen jeg som skulle vre sterk for han.

Den dag i dag fler jeg meg mye bedre! Jeg kjenner at jeg uke for uke, dag for dag er bedre psykisk. Jeg klarer snakke om pappa som om at han enda eksisterer og er her. For det er han faktisk. Jeg klarer snakke pent og fint om alt. Men noen sprsml er sprsml jeg selvflgelig unngr. Og selv om det enda er ekstremt vondt, s er det deilig endelig klare snakke om han, med for eksempel mamma. Fr unngikk jeg all snakk om han og prvde som regel lure meg unna.
Jeg elsker snakke om pappa. Han er jo verdens herligste og fineste. Og jeg er s sinnsykt stolt av han!

Hejj blggen

Nr jeg har noe p hjertet s oppsker jeg bloggen. Den er min gode gamle venn som alltid er der og lar meg snakke ferdig, avbryter meg aldri og lar meg trkke ut hver eneste ting som irriterer meg. Takk bloggen <3<3<3<3

I det siste har jeg jo ikke blogga, haha. Sjokk. Jeg har fylt hele 20 r! Adj tenring-Lette. Det var en lettelse og en vondt flelse samtidig. Jeg er no longer tenring og er halvveis til 40..
Det positivet med det var vel at jeg kunne lpe rett til polet og handle bde absolutt vodka og tequila. Det gjorde et gammelt hjerte glad! Hehe.
Akkurat i dette sekund s ligger jeg i senga. Jeg blogger alltid rett fr jeg skal legge meg. Hehe. Koselig!
Skal prve blogge mer enn det jeg gjr. Men kan desverre ikke love noenting. God natt!

Farsund i et ntteskall

Meninger folk rundt meg har om meg, mitt forhold til typen, min vremte, mitt privatliv, mitt liv generelt og om mine kjre er "none of your business".
Trodde vi var blitt voksne nok til slutte ville vre 14 r. Kan selv si at jeg ofte vil vre 14 r igjen. Men ikke p den baksnakkende og irriterende "blande seg opp i alt" mten vre p. Vi er alle nyskjerrige og har alle meninger. Men noen ganger burde man holde det for seg selv og ikke drive grave etter mer informasjon om andres privatliv. S lenge det ikke er noen man bryr seg om, og kun er der for hjelpe. Noe som i noen tilfeller bare er godt. Men snn ellers; la det ligge.
Had blggn <3