Personlig

Er er flaut å måtte si dette. Men jeg har helt siden jeg gikk på ungdomskolen slitt veldig med selvbildet og selvtilliten. Allerede som 14-15 åring begynte jeg å slanke meg og slutte og spise. Heldigvis var jeg redd for kjeft i den tiden, så jeg slutta med en gang jeg ble bedt om å slutte, da det ble lagt merke til hvor tynn jeg var blitt. Jeg har alltid vært "over gjennomsnittet" opptatt av utseende, og alltid vært svært opptatt av hvordan jeg ser ut, og derfor ble jeg faktisk sett på som den lille "Barbie'en". Og fikk derfor veldig følelsen av at alle hadde så store forventninger til meg også.
Jeg tror den store "redningen" var da jeg fikk meg kjæreste. Da klarte jeg å roe ned kraftig og slappe litt av. Men da var det ikke lenge før jeg oppdaget at jeg hadde en syk hormonforstyrrelse, som gikk ekstremt utover helsa. Jeg husker faktisk ikke hvor mange forskjellige prevensjoner jeg har gått på, men ingen funket. Når jeg var på det verste måtte jeg slutte på håndballen og var veldig lite på skolen. Jeg var både psykisk og fysisk syk. Og jeg følte aldri jeg kom til å bli "ok" igjen. Jeg følte noen ganger at jeg skulle blø ihjel(haha), dere kan le, men det var faktisk skikkelig ille. Måtte gå på jerntabletter for å ikke besvime på skolen og måtte være inn og ut hos helsesøstra flere ganger for å bytte piller osv. Det verste av alt var vel å måtte slutte på håndballen. Kroppen min orket ingenting. Grunnen var jo det store fraværet fra treningene siden jeg ikke klarte noenting, og var tom for energi dag inn og dag ut. Og sammen med dette kom alle de vonde tankene. Det psykiske var nok det verste av alt. Jeg ble til slutt ekstremt deprimert. Jeg ville faktisk ikke leve lengre. Kjenner faktisk en klump i magen når jeg skriver dette. Men det er sykt å tenke tilbake på at jeg faktisk har vært helt "der nede". Planen var jo den gang å få meg til psykolog. Men det ble det aldri noe av. Mer enn det sier jeg ikke her. Men jeg vil si at jeg jobbet meg opp selv. Og lot andre ting få meg på rette veien igjen. Jeg var utrolig lite med venner, fordi jeg ikke orket noe hyling, gaping og latter, når jeg egentlig bare ville ligge i senga helt alene og bare syntes synd på meg selv.
Jeg prøvde da alt av prevensjon som jeg "orket". Etterhvert ble jeg lei og holdt meg til det som ikke var det "verste". Men etter pappa ble syk og ting var veldig vanskelig, slutta jeg på det og for å få kroppen helt fri for ekstra hormoner og klare å komme meg igjennom sorgen på en "litt lettere" måte. Det å faktisk være deprimert i fra før av og i tillegg skal sørge over pappaen din er utrolig hardt. Jeg høres kanskje egoistisk og sytete ut. Men hvem hadde vel ikke sagt at noe slikt er vanskelig? Jeg ville ikke være deprimert og jeg ville ikke at pappa skulle bli syk. Og jeg ville faktisk ikke takle disse to tingene på SAMME TID.
Jeg var nødt til å tenke på meg selv, samtidig som jeg måtte tenke på min kreftsyke pappa. Ellers hadde jeg ikke klart meg.
Jeg kuttet meg i armen en gang. Patetisk, tenker jeg nå. Men jeg husker det som om det var igår. Jeg var sint, frustrert og utrolig trist på samme tid. Den som kom å dunket på døra, det var Pappa. Der stod han. Fineste mannen du kan tenke deg. Ville bare at jeg skulle slutte å være sint og slutte å stenge alt inne og la det gå utover meg selv. Han ville at jeg skulle snakke. Snakke med han. Det var faktisk det siste jeg ville akkurat da. Jeg ville ikke snakke med Pappa, om at han kom til å dø snart. Jeg ville ikke at pappa skulle snakke om noe som handlet om han. Jeg syntes så synd på han. Hvorfor faen skulle han være sterk for MIN SKYLD? Det var jo for faen jeg som skulle være sterk for han.

Den dag i dag føler jeg meg mye bedre! Jeg kjenner at jeg uke for uke, dag for dag er bedre psykisk. Jeg klarer å snakke om pappa som om at han enda eksisterer og er her. For det er han faktisk. Jeg klarer å snakke åpent og fint om alt. Men noen spørsmål er spørsmål jeg selvfølgelig unngår. Og selv om det enda er ekstremt vondt, så er det deilig å endelig klare å snakke om han, med for eksempel mamma. Før unngikk jeg all snakk om han og prøvde som regel å lure meg unna.
Jeg elsker å snakke om pappa. Han er jo verdens herligste og fineste. Og jeg er så sinnsykt stolt av han!

5 kommentarer

Postet av: Camilla Hermansen
Dato: 16.04.2014 Klokken: 03:03 - http://www.hermansencamilla.blogg.no


veldig sterkt innlegg! psykiske lidelser er ingenting å le av.

Kondolerer angående din far, utrolig fælt å høre.
Postet av: Katrine Frigstad
Dato: 16.04.2014 Klokken: 08:29 -


Du er den sterkeste jeg kjenner vennen! Så utrolig stolt av deg! Du vet jeg er her for deg når du trenger det :) love You bby :-*
Postet av: Malin Vik
Dato: 16.04.2014 Klokken: 10:16 -


Du er utrolig sterk! Og lese dette innlegget fikk tårene til å trille.. Blir så glad for å lese at du klarer å snakke med mora di og at ting går bedre. I en sorg prosess er det veldig viktig å snakke med de nærmeste, for å bære sorgen helt alene er nesten ikke til å holde ut. Stå på videre og husk å alltid snakk om det du føler og tenker! ♡ du er ei herlig jente som virkelig har stått på å vært sterk. Stor klem fra meg :-) ♡
Postet av: Therese V. moseid
Dato: 16.04.2014 Klokken: 10:34 -


<3 <3 sterkt!
Postet av: Celina
Dato: 16.04.2014 Klokken: 10:48 -


Så fint innlegg<3 Sidde me tåre i øuen:(

Du e så sterk jenta mi :*
Postet av: Christian Pedersen
Dato: 16.04.2014 Klokken: 11:44 -


Tøffeste jenta jeg kjenner, glad i deg! :)

Skriv en ny kommentar