Personlig

Er er flaut mtte si dette. Men jeg har helt siden jeg gikk p ungdomskolen slitt veldig med selvbildet og selvtilliten. Allerede som 14-15 ring begynte jeg slanke meg og slutte og spise. Heldigvis var jeg redd for kjeft i den tiden, s jeg slutta med en gang jeg ble bedt om slutte, da det ble lagt merke til hvor tynn jeg var blitt. Jeg har alltid vrt "over gjennomsnittet" opptatt av utseende, og alltid vrt svrt opptatt av hvordan jeg ser ut, og derfor ble jeg faktisk sett p som den lille "Barbie'en". Og fikk derfor veldig flelsen av at alle hadde s store forventninger til meg ogs.
Jeg tror den store "redningen" var da jeg fikk meg kjreste. Da klarte jeg roe ned kraftig og slappe litt av. Men da var det ikke lenge fr jeg oppdaget at jeg hadde en syk hormonforstyrrelse, som gikk ekstremt utover helsa. Jeg husker faktisk ikke hvor mange forskjellige prevensjoner jeg har gtt p, men ingen funket. Nr jeg var p det verste mtte jeg slutte p hndballen og var veldig lite p skolen. Jeg var bde psykisk og fysisk syk. Og jeg flte aldri jeg kom til bli "ok" igjen. Jeg flte noen ganger at jeg skulle bl ihjel(haha), dere kan le, men det var faktisk skikkelig ille. Mtte g p jerntabletter for ikke besvime p skolen og mtte vre inn og ut hos helsesstra flere ganger for bytte piller osv. Det verste av alt var vel mtte slutte p hndballen. Kroppen min orket ingenting. Grunnen var jo det store fravret fra treningene siden jeg ikke klarte noenting, og var tom for energi dag inn og dag ut. Og sammen med dette kom alle de vonde tankene. Det psykiske var nok det verste av alt. Jeg ble til slutt ekstremt deprimert. Jeg ville faktisk ikke leve lengre. Kjenner faktisk en klump i magen nr jeg skriver dette. Men det er sykt tenke tilbake p at jeg faktisk har vrt helt "der nede". Planen var jo den gang f meg til psykolog. Men det ble det aldri noe av. Mer enn det sier jeg ikke her. Men jeg vil si at jeg jobbet meg opp selv. Og lot andre ting f meg p rette veien igjen. Jeg var utrolig lite med venner, fordi jeg ikke orket noe hyling, gaping og latter, nr jeg egentlig bare ville ligge i senga helt alene og bare syntes synd p meg selv.
Jeg prvde da alt av prevensjon som jeg "orket". Etterhvert ble jeg lei og holdt meg til det som ikke var det "verste". Men etter pappa ble syk og ting var veldig vanskelig, slutta jeg p det og for f kroppen helt fri for ekstra hormoner og klare komme meg igjennom sorgen p en "litt lettere" mte. Det faktisk vre deprimert i fra fr av og i tillegg skal srge over pappaen din er utrolig hardt. Jeg hres kanskje egoistisk og sytete ut. Men hvem hadde vel ikke sagt at noe slikt er vanskelig? Jeg ville ikke vre deprimert og jeg ville ikke at pappa skulle bli syk. Og jeg ville faktisk ikke takle disse to tingene p SAMME TID.
Jeg var ndt til tenke p meg selv, samtidig som jeg mtte tenke p min kreftsyke pappa. Ellers hadde jeg ikke klart meg.
Jeg kuttet meg i armen en gang. Patetisk, tenker jeg n. Men jeg husker det som om det var igr. Jeg var sint, frustrert og utrolig trist p samme tid. Den som kom dunket p dra, det var Pappa. Der stod han. Fineste mannen du kan tenke deg. Ville bare at jeg skulle slutte vre sint og slutte stenge alt inne og la det g utover meg selv. Han ville at jeg skulle snakke. Snakke med han. Det var faktisk det siste jeg ville akkurat da. Jeg ville ikke snakke med Pappa, om at han kom til d snart. Jeg ville ikke at pappa skulle snakke om noe som handlet om han. Jeg syntes s synd p han. Hvorfor faen skulle han vre sterk for MIN SKYLD? Det var jo for faen jeg som skulle vre sterk for han.

Den dag i dag fler jeg meg mye bedre! Jeg kjenner at jeg uke for uke, dag for dag er bedre psykisk. Jeg klarer snakke om pappa som om at han enda eksisterer og er her. For det er han faktisk. Jeg klarer snakke pent og fint om alt. Men noen sprsml er sprsml jeg selvflgelig unngr. Og selv om det enda er ekstremt vondt, s er det deilig endelig klare snakke om han, med for eksempel mamma. Fr unngikk jeg all snakk om han og prvde som regel lure meg unna.
Jeg elsker snakke om pappa. Han er jo verdens herligste og fineste. Og jeg er s sinnsykt stolt av han!

5 kommentarer

Postet av: Camilla Hermansen
Dato: 16.04.2014 Klokken: 03:03 - http://www.hermansencamilla.blogg.no


veldig sterkt innlegg! psykiske lidelser er ingenting le av.

Kondolerer angende din far, utrolig flt hre.
Postet av: Katrine Frigstad
Dato: 16.04.2014 Klokken: 08:29 -


Du er den sterkeste jeg kjenner vennen! S utrolig stolt av deg! Du vet jeg er her for deg nr du trenger det :) love You bby :-*
Postet av: Malin Vik
Dato: 16.04.2014 Klokken: 10:16 -


Du er utrolig sterk! Og lese dette innlegget fikk trene til trille.. Blir s glad for lese at du klarer snakke med mora di og at ting gr bedre. I en sorg prosess er det veldig viktig snakke med de nrmeste, for bre sorgen helt alene er nesten ikke til holde ut. St p videre og husk alltid snakk om det du fler og tenker! ♡ du er ei herlig jente som virkelig har sttt p vrt sterk. Stor klem fra meg :-) ♡
Postet av: Therese V. moseid
Dato: 16.04.2014 Klokken: 10:34 -


<3 <3 sterkt!
Postet av: Celina
Dato: 16.04.2014 Klokken: 10:48 -


S fint innlegg<3 Sidde me tre i uen:(

Du e s sterk jenta mi :*
Postet av: Christian Pedersen
Dato: 16.04.2014 Klokken: 11:44 -


Tffeste jenta jeg kjenner, glad i deg! :)

Skriv en ny kommentar